Admin
TUR REFERAT
Svarthøa i Bjorliområdet Søndag 6. April 14
Turlaget har arrangert mange skiturer der Svarthø har vært målet. Ifølge referatet fra forrige tur i 2001, har de fleste ikke nådd målet! Denne gangen gjorde vi det, og vi hadde også en viss utsikt!
 
Referent: Arild Haugen (04.03.2001)
«Så var tiden kommet da vi atter en gang skulle forsøke oss på Svarthø (1883 moh). 8 frammøtte deltagere lot seg ikke skremme av skiftende vind og skydekke, men la iveg langs Europavegen til Bjorli. Dette var siste søndagen i vinterferien, men vi var så tidlig ute at brettkjørerne ikke hadde køet seg opp enda ved skiheisen. Det er en behagelig start på en skitur å la seg trekke opp til 1200 moh. En småsur vind i ryggen og skyer og sol som skiftet om oppmerksomheten signaliserte likevel at dette ikke ville bli noen utpreget kosetur. På topp-platået var det bare å sjekke at munduren var heldekkendemed hettebruk fra første stund før vi knirket avgårde i oppkjørt, men delvis gjenføket maskinspor i retning Svarthø.
Det var lett å gå i medvind og på fast underlag, og det gikk greit unna innover. Der den maskintråkkede fjell-løypa svingte vestover tok vi av i retning ettare Bøvervatnet (hva kommer navnet av ?). Vi konstaterte med tilfredshet at vinden hadde komprimert snøen såpass at selv den som brøytet spor, så skituppene. Bare unntaksvis traff vi på fokksnøskorpe. På høyde med vatnet, i bunnen av Sandåbotn, ble det pause med stående buffet og fellepålegging. Vi prøvde oss på kortsiktig 2-timers værvarsel basert på observasjoner sørover i fjellheimen. Det så ut til å kunne bli hva som helst.....Og det ble det.
Oppover Sandåbotn skiftet været hele tiden, men det var mest snødrev med dårlig sikt. Føret skiftet også. Rett som det var, skrapte vi nedpå steiner som lå like under snøen. Parti med fast puddersnø ble avløst av isskorpe. I selve elvedalen var det blåissvuller. Det ville bli en utfordring å ta seg ned her hvis vi mistet sikten. Lengre opp i botnen kom de svarte steinformasjonene bort, og med konturene utvisket i sky/snø-drevet mistet vi målet av sikte. En nagende tvil begynte å snike seg inn i tankene, skulle vi ikke greie å nå toppen denne gangen heller ? (Forhistorie: Turlaget har prøvd denne turen 5-6 ganger før uten å nå toppen......).
Vi visste i alle fall at kursen var rett øst og at det skulle være motbakke. Vi presset på, og de som hadde vært på toppen før, mente at vi nærmet oss. Et parti med bratt isskorpe medførte at en halvpart av gruppen gjorde holdt under henvisning til fjellreglene, mens resten fortsatte til opp på kanten, likevel innen synsvidde av den første gruppen. En dårlig kalibrert høydemåler viste 2000 moh, og det var rimelig grunn til å anta topp-platået var nådd. Varden stod nok gode 100 m lengre inne, men ingen hadde lyst til å jakte på den. Diskusjonen om å fortsette eller snu ble kort gjennom isete barter (selv de som ikke hadde barter, hadde is i fjeset), vi snudde skituppene nedover.
Nedfarten ble selsom. For første gang observerte jeg at alle brukte feller nedoverbakke til å begynne med. Det er feigt, men effektivt når føret ikke innbyr til å svinge eller ploge. Vi holdt oss samlet og fulgte det ennå synlige skisporet ned igjen. Lengre ned i botnen bedret sikten seg, det ble varmere, og blå himmel lot seg skimte. I umiddelbar nærhet av den første rasteplassen tok vi en skikkelig pause og satte oss ned for første gang. Nå gikk det an å kose seg med mat og drikke, og det var faktisk en flott utsikt utover den flate fjellvidda med skiftende spill av sollys og skygge. I vest holdt Raudmyrhø, Kalbottind og Grovokampen stand mot vestaværet. Bak oss skjulte Svarthø seg fortsatt i skyhavet.
Returen gikk lett langs det gamle skisporet i retning fjell-løypa. Senere ble været helgrått med flatt lys og snødrev igjen, men nå var vi i trygt lende med kvisteløype. Nedfarten langs slalåmløypene er det ikke stort å si noe om, vi imponerte ingen av de sofistikerte brettkjørerne med vår pingleteknikk (telemark med lette ski).
Vi ble enige om at selv om vi ikke hadde slått knockout på Svarthø, så hadde vi vunnet en poengseier. I alle fall når vi la til innsatsen fra tidligere forsøk.......Bestigningen ble godkjent som fullført.» Referat slutt

Mye var likt med turen vi arrangerte i år:
• 4 personer nådde toppen: Bea Vangen, Svein Birger Skjølsvik, Ole Langdal og Nils Hole.(ref)
• Været var skiftende, og toppen var delvis dekket av skodde. Heldigvis lettet denne da vi kom dit.
• Skiføret var vekselende. Mye fokksnø og klisterføre på flatene. «Felleføre mot toppen»
• De vedlagte bildene forteller ellers det meste.
 
 
Vi gjør oss klar for oppstigninga. Matpause i Sandåbotn Vi fant Varden! Utsikt mot Eikesdalen? Pause før fjell-løypa